Akkurat nå vil jeg bare dø! Hvorfor skjønner ikke mamma hva jeg sliter med?

Del dette innlegget:


Jeg er ei 21 år gammel jente som fikk diagnosen Tourettes syndrom når jeg var ganske liten. Jeg fikk den når jeg var 8.

Fra det sekundet legen fortalte hva diagnosen var, har verken mamma eller familien min forstått eller akseptert meg. De pleide å si til meg at jeg bare ville ha oppmerksomhet, eller at jeg overdreiv. At jeg bare fant det på.

Mamma pleide å filme meg. Hun fikk meg alltid til å føle meg unormal. Et monster.

 

 

De aksepterte meg til slutt, men jeg føler meg fortsatt ikke normal. Jeg er ikke et vanlig menneske, sånn som resten av dere. Jeg kunne gitt hva som helst for å oppleve en hel dag som normal. En dag uten tics, uten roping, uten hodepine, uten nakkesmerter. Jeg vil bare være normal og bli akseptert av noen. Hvem som helst.

Livet mitt er så uendelig ensomt. Jeg er livredd for at noen andre skal dømme og avvise meg, sånn som de personene jeg har i livet mitt allerede har gjort. Jeg sitter fast i et mørkt hull, og jeg graver meg bare lenger og lenger ned!

Noen dager våkner jeg opp å føler meg egentlig kanske ok, men så klarer jeg å vekke mamma med rope-ticsene mine. «Hold kjeft!» roper hun fra soverommet. Det er vanskelig, for alle som har Tourettes vet godt at det ikke bare er å «holde kjeft», og det stresser meg skikkelig når hun roper til meg, og da får jeg bare enda flere tics!

Akkurat nå vil jeg bare dø! Jeg hater at jeg holder henne våken om nettene. Jeg vet at hun prøver å ignorere ropene mine, men jeg ville nok også hatet meg hvis jeg var henne. Hvem vil høre på rop og skrik mens de prøver å sove liksom? Jeg hadde ikke likt det, så jeg forstår henne.

Jeg føler at hvis jeg bare hadde gitt opp livet mitt, hadde livet til alle de andre rundt meg blitt så mye enklere. De hadde ikke trengt å styre med bråket og ticsene mine lenger.

De pleide ikke å være like ille som de er nå. Ticsene har blir skikkelig, skikkelig høye de siste årene. Jeg vet ikke hvorfor. Det eneste jeg vet er at det har ødelagt livet mitt. Å leve på denne måten er helt seriøst tortur.

Når jeg har jobbet har kundene sett rart på meg. Jeg har fått sparken fra en drøss med jobber fordi jeg ikke kunne holde kjeft. Jeg skjønner at folk ikke vil sitte å spise mat med ropingen min i bakgrunnen.

Jeg klarte heldigvis å fullføre videregående, men høyskolen er uaktuelt for meg. Jeg hyler og bråker hvert eneste sekund, og det vil jeg ikke utsette andre studenter for.

Jeg har blitt livredd for jobbintervjuer eller det å møte andre mennesker i det hele tatt. Jeg klarer ikke ha øyekontakt med andre, jeg klarer ikke oppføre meg normalt, jeg klarer ikke å bli avvist enda en gang.

 

 

Jeg er bare dritt lei av å leve et håpløst og nedverdigende liv, som jeg vet aldri vil forandre seg fordi jeg kommer til å ha Tourettes resten av livet!

Jeg tror livet hadde vært mye enklere for mamma hvis jeg ikke var her lenger. Hvis jeg ble borte hadde livet vært mye enklere for meg også, fordi da hadde det vært over.

Jeg vil bare forsvinne lydløst og smertefritt – det er alt…

 


Denne teksten er skrevet av en 21 år gammel jente som lever med Tourettes syndrom.

Les mer om Tourettes syndrom:

Derfor bør ungen din få spille data på kvelden

Å ha en mann med Tourettes syndrom har lært meg 7 ting…

Persepsjon og persepsjonsvansker

Ukontrollert banning: myte eller sannhet?

Video: Leve med Tourettes syndrom

OCD hos barn

Del dette innlegget:

Kommentarer

Kommentarer