Skolestartere: Hvem skal oppdage utfordringer?

Del dette innlegget:

Hvert eneste år begynner et nytt kull med 6-åringer på en ny, spennende skolehverdag. Noen av disse 6-åringene (omtrent en i hver klasse) har utfordringer som er forenelig med ADHD, autisme eller andre nevrobiologiske utfordringer. Hvem er det da som skal sørge for at disse elevene blir oppdaget, og hvem er det sitt ansvar å tilby hjelp og tilrettelegging?


En ny hverdag

I August hvert eneste år står omtrent 60 000 spente og forventningsfulle barn klare å venter på første skoletime. Mange av barna står med nyinnkjøpte klær til første skoledag, skolesekk med nytt penal og kanskje en ny matboks med sportsbiler eller rosa prinsesser på lokket.

Vondt i magen, et usikkert blikk på omgivelsene og ett godt grep rundt mors eller fars hånd. Noen er kanskje enebarn eller det største barnet i familien, og går dermed inn i en ny hverdag familien ikke vet mye om.

Kanskje er det 30 år siden mor og far selv hadde første skoledag, og skolen har forandret seg mye på 30 år.

Barnet er på vei inn i noe nytt, noe spennende, og noen ganger noe som kan virke litt skummelt.

Bak barnet står mor eller far som forventningsfullt grugleder seg til å begi seg ut på en ny etappe av livet sammen med det kjæreste de har.

Kanskje er det mange foreldre som kanskje har vel så vondt i magen første skoledag som barnet selv har. Hva består skoledagen av? Hvordan vil barnet mitt klare seg? Hvordan er læreren?


Noen barn har en ekstra sten i skoen

Første skoledag er de fleste skolebarn relativt like i kunnskapsnivå og atferd. Noen få har avvik som gjør at de allerede i tidlig barnealder, kanskje i løpet av barnehagen, har blitt fanget opp av et skarpt pedagogisk blikk, eller av en bekymret helsesøster.

Disse barna som allerede er tildelt ressurser skal skolen ha laget en plan for i god tid før første skoledag, mens resten av barna har de samme ressursene rundt seg og det samme utgangspunktet for opplæringen. I ihvertfall på papiret.

LES OGSÅ  ADHD: Forekomst

De skolestarterne som har ekstra utfordringer i forhold til gjennomsnittet er alle forskjellige.

Noen har funksjonsnedsettelser, noen har utviklingshemninger, noen har lærevansker og noen kommer fra et belastet hjem.

Mange av dem blir ikke fanget opp av sosial- eller helsetjenesten de første leveårene.

Alle norske barn har rett til barnehageplass og utdanning på grunn- og videregående skole. Alle norske barn har også rett til å gå på nærskolen, og de har rett til å få spesialpedagogisk hjelp, tilrettelagt undervisning eller spesialundervisning hvis de har behov for det.


Hvem har ansvar for å oppdage barn med vansker?

Foreldre har vanligvis ikke kunnskap eller ressurser til å vite hvor deres eget barn stiller i forhold til omgivelsene. Det er ikke lett å være objektiv om sitt eget barn, man er rett og slett for emosjonelt engasjert – heldigvis.

Derfor er det statens ansvar å finne, og hjelpe, barna som trenger det.

Myndighetene har ansvar for å tilpasse skoledagen slik at hvert enkelt barn får et godt utbytte av opplæringen, både faglig og sosialt.

I praksis er «myndighetene» i denne sammenhengen kommunen, altså helsestasjonen, barnevernstjenesten, barnehagene og skolene.

Dette skal gjøres på en måte som ikke diskriminerer på noen måte. Hverken opprinnelse, evner eller forutsetninger skal ha innvirkning på hvor langt skolen skal strekke seg for å gjøre skoledagen så effektiv, god og gunstig som mulig for alle elever.


Inkludering er i dag blitt et grunnleggende prinsipp i barnehagen og skolen i Norge. Alle barn skal bli inkludert, og alle barn skal føle seg betydningsfulle, viktige og likeverdige.


Observeringen starter i barnehagen

Allerede i barnehagen begynner arbeidet med å hjelpe barna med å forstå de uskrevne sosiale reglene, de øver på bokstaver, og barna lærer seg å ta ansvar for seg selv og andre.

Pedagogene og de andre i personalet i barnehagen jobber for at alle barna skal stille så robuste og klare som mulig for oppstarten på skolen, uavhengig av bakgrunn og evner.

LES OGSÅ  TS: NOSI

Barn er forskjellige, både de med, og de uten vansker eller diagnoser. Derfor kan ofte heller ikke skolen se hvem som har lærevansker, konsentrasjonsvansker eller andre problemer før det har gått litt tid.

Etter en stund, når mange av elevene begynner å knekke lesekoden, skriver sine første setninger, eller de første slosskampene har funnet sted begynner lærere på skolen å danne seg et bilde av elevene. De ser hvilke av elevene som er utadvente, hvem som får mye støtte hjemme, hvem som har god selvtillit og hvem som kanskje har et dårlig selvbilde.

Etterhvert som de første månedene går ser de kanskje at noen elever trenger ekstra støtte for å holde følge med de andre.

De må finne de elevene som avviker fra hva man kan forvente av et barn i denne alderen.


Hvordan finner vi barna med avvik?

Hva er et avvik? Jeg har møtt mange barn, unge og voksne med ADHD, og en ting kan jeg si sikkert: Det er håpløst for et utrent øye å se de tilfellene som ikke er «stereotypisk» for tilstandene – hvis et stereotypisk tilfelle i det hele tatt eksisterer.

Et barn med ADHD kan være stille, innesluttet og ikke lage mye vesen ut av seg. Man trenger ikke klatre i gardiner for å ha ADHD. Jeg har snakket med voksne med Tourettes syndrom uten at jeg har lagt merke til et eneste tic. Man kan ikke se på en person med OCD at han inni seg teller skjøter i takplatene, eller at han tar på seg sokkene 12 ganger om morgenen før det «føles riktig».

For en lærer kan det være vanskelig å finne tydelige avvik i en gruppe barn hvor alle er forskjellige, kommer fra forskjellige hjem, og har forskjellige forutsetninger for å tilegne seg kunnskap.

Forskjellig er et viktig ord når det gjelder disse tilstandene.


Ikke «vent å se»

Det er svært viktig å legge fra seg «vente å se»-holdningen som råder hos mange, både lærere og foreldre.

LES OGSÅ  Spesialundervisning

Betydningen av tidlig intervensjon begynner å bli mer og med tydelig, og på samme måte som at det alltid er bedre å ringe brannvesenet en gang for mye enn en gang for lite, er det bedre å sjekke, utrede eller teste et barn en gang for mye enn en gang for lite.

Noen tenker at «Hvorfor skal vi bruke så mye ressurser på å teste barn som sannsynligvis vil «gå det av seg»»?

Dette kanskje i frykt for å bruke for mye unødvendige ressurser i både 1.  og 2. linjetjenestene, men det å overse de som eventuelt måtte ha bruk for hjelp i en eller annen form, selv bare for et år eller to, har så uhyre store konsekvenser.

Både for barnet selv, og for alle ressursene vi må bruke for å rette opp det som har utviklet seg skjevt det siste året eller to.

Det er alltid lettere å rette på noe som er utfordrende tidlig, enn å bruke mye ressurser på å «omprogrammere» noe som har fått mulighet til å «sette seg» hos barnet.


Nøkkelen er tidlig intervensjon

Betydningen av tidlig intervensjon og Tidlig innsats har blitt vektlagt mer og mer de siste årene. Selv om det foreløpig ikke er godt nok forsket på, er det kommet forslag som sier at frafall i videregående skole kan ha en sammenheng med lærevansker i førskole- og småskolealder.

I tillegg vil de som begynner skolegangen hengende etter de andre elevene, aldri klare å ta igjen lokomotivet på «skoletoget» som stadig øker hastigheten. Med mindre de tidlig får hjelp når de strever.

Det er derfor viktig å gi de som henger etter en mulighet til å ta igjen forspranget som skiller de fra de vognene som er koblet til lokomotivet.

Selv den bakerste vognen vil komme frem til samme stasjon som den fremste – så lenge den ikke blir koblet fra underveis.

Del dette innlegget:

Kommentarer

Kommentarer