Nevroutypisk?

Del dette innlegget:

Nevroutypisk?

xl logo
Hvis du har et barn med en utviklingsforstyrrelse har du en viktig jobb å gjøre!

Du gjør den viktigste jobben

I dag vil jeg snakke litt om hvorfor du som har et barn med en utviklingsforstyrrelse er en superviktig ambassadør for ditt barns tilstand. Jeg vil også si noe om hvorfor barn med nevrobiologiske utviklingsforstyrrelser ofte har mer enn én stein i skoen…

Tall og sånn

Barn, ungdom eller voksne kan aldri defineres av sin diagnose eller sine utfordringer.

I følge statistikken vil vi finne minst ett barn med en nevrobiologisk forstyrrelse i hver eneste skoleklasse over hele landet.

Med en forekomst på omtrent 4-5% (ADHD), 0,5-1% (TS), 1-2% (OCD) og 1 % (ASF) vil det si at vi vil finne ca. 1,5 nevrobarn pr. 20 elever. I praksis et gjennomsnitt på en til to elever pr. skoleklasse.

Hvis vi legger til de barna som har:

  • spesifikke lærevansker
  • affektive vansker
  • vansker relatert til nevrobiologiske diagnoser, men vanskenivå under cutoff,

– blir tallet enda høyere.

Attention Deficit / Hyperactivity Disorder.

Kjernesymptomer: oppmerksomhetsvansker, impulsivitet og hyperaktivitet.

Vanlige tilleggsvansker:
Atferdsvansker, lærevansker, tics, angst og depresjon.

Tourettes Syndrom

Kjernesymptomer: Ufrivillige bevegelser og lyder.

Vanlige tilleggsvansker: Konsentrasjonsvansker, tvangstanker og -handlinger, spesifikke lærevansker, angst og depresjon.

Obsessive Compulsive Disorder (Tvangslidelse)

Kjernesymptomer:
Tvangstanker og -handlinger

Autismespekterforstyrrelse

Kjernesymptomer:
Manglende evne til sosialt samspill og kommunikasjon. Snevre interesser og repetitiv atferd.

Lærevansker som er spesifikke til ulike områder, som f.eks.: Lese-/skrivevansker, mattematikkvansker, språkvansker med mer.

I blant også kalt «humørsykdommer«.

Tilstander som depresjon, bipolar lidelse, ukontrollert sinne med mer.

Grenseverdi som avgjør om mengden vansker er så omfattende at det utløser en diagnose.

Selv om man opplever symptomer på en utviklingsforstyrrelse vil man ikke få noen diagnose så lenge utfordringene ikke er omfattende og skaper vansker i hverdagen.

Et problem kommer sjelden alene

Om du legger sammen tallene over, vil du komme frem til en forekomst på 8-9 prosent – altså at nesten hvert tiende barn i skolen vil ha en nevrobiologisk forstyrrelse, men dette speiler ikke virkeligheten.

Det som er tilfellet ved nevrobiologiske utviklingsforstyrrelser er at «et problem kommer sjelden alene».

Med dette mener jeg komorbiditeten som ofte (det frister å skrive alltid) er tilstede ved disse tilstandene.

 

…en sykdom eller tilstand som kommer samtidig som en annen.

Eks.: Et barn med ADHD kan også ha en angstlidelse. Vi sier da at ADHD og Angstlidelsen er komorbide tilstander.

Her finnes det mange begreper i omløp: komorbiditet, samtidige vansker, og primær-/sekundærvansker.

En komorbid tilstand er en tilstand som oppstår samtidig eller i tillegg til en annen tilstand.

Om vi tar utgangspunkt i barnet med ADHD og en angstlidelse, kan vi se på utfordringene på to måter:

  1. Barnet kan ha utfordringer forenlig med ADHD og angst som er oppstått uavhengig av hverandre, akkurat som at barn uten ADHD også kan utvikle utfordringer med angst.
  2. Angstproblematikken er et resultat av ADHD-utfordringene.
    – en angsttilstand som er oppstått fordi barnet med ADHD kanskje hele tiden mislyktes i skoleoppgaver og i sosiale sammenhenger.

Hvis det siste eksempelet er tilfellet, må vi tilrettelegge for barnet slik at det kan oppleve mestring, og vi må hjelpe det til å mestre sosiale situasjoner. Lykkes vi med dette vil angstproblematikken ofte forsvinne av seg selv.

Om barnet derimot har ADHD og angst som komorbide tilstander, altså at de er oppstått samtidig, uavhengig av hverandre, er det gunstig å behandle angsten i tillegg til å gi behandling for ADHD-symptomene.

(Vi må selvfølgelig alltid tilrettelegge for at et barn med ADHD, og alle andre barn, kan oppleve mestring og suksess – depresjon eller ei.)

LES OGSÅ  Hva jeg har lært som en ADHD-mor

Over halvparten av barna med ADHD har minst én samtidig vanske eller lidelse.

Ved OCD vil 80 % fylle kriteriene for en annen psykiatrisk tilstand.

Ved Tourettes Syndrom (TS) vil mer enn to tredeler av barna også ha ADHD, omtrent en tredel av kliniske pasienter med TS vil ha atferdsvansker, og nesten halvparten av alle barn med TS vil også ha tvangstanker.

Hos barn med Autismesmekterforstyrrelser (ASD) vil nesten halvparten ha en samtidig angstlidelse, og omtrent 30 % vil ha ADHD.

Det er også forskjell på hvilken «retning» vi ser på komorbiditeten.

Selv om to tredeler av barn med TS har ADHD, vil bare en av ti barn med ADHD ha en ticslidelse. En komplisert sammensetting av vansker der altså.

Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet

Jeg vil gjerne at hele verden skal vite alt jeg vet om disse tilstandene. Sånn fungerer ikke verden. Frustrerende nok.

Jeg bruker briller, men jeg er ikke overhengende interessert i å studere hornhinner eller lære om sliping av glass av den grunn. Det ordner optikeren for meg. Jeg kan kjøpe meg fri fra problemet.

Forskjellen på en funksjonshemming på synet og et barn med for eksempel ADHD-relaterte vansker er at vi ikke kan sette på barnet med ADHD «briller» og dermed kurere eller kompensere for vanskene.

Disse barna har ofte så gjennomgripende, og til tider krevende, vansker at det er umulig for omgivelsene å ikke bli påvirket av dette.

Derfor vil krever jeg at du som har et nevroutypisk barn lærer deg alt som kan læres om disse tilstandene slik at du kan lære verden rundt deg hva disse tilstandene dreier seg om.

Det absolutt viktigste hjelpemiddelet foreldre kan gi et barn med utfordringer er å overlære omgivelsene rundt barnet med kunnskap.

Kunnskap skaper forståelse, tålmodighet og bidrar til trygghet for barnet.

Kunnskap er for oss, det beliggenhet er for eiendomsmeklere.

Hvis vi bryter ned ordet nevroutviklingsforstyrrelser, så kan vi dele det i tre deler:

Nevro – som sier at vi er inne på nevrobiologi/nevropsykologi.

Nevropsykologi handler om å forstå og behandle hjernens struktur, funksjon og adferd med psykologiske metoder. Det ligger altså i skjæringspunktet mellom somatikk og psykologi.

Jeg kan forenkle det til å handle om at nevrologi er alt man kan «se» i hjernen, f.eks måling av hjerneaktivitet, hjernens oppbygning, og de fysiske prosessene som foregår.

Psykologi handler om det man ikke kan se i hjernen, f.eks en tankeprosess eller en følelse.

Utvikling – handler om hvordan vi forventer at hjernen – kognitivt – skal utvikle seg. Og hvordan utvikler den seg hos for eksempel et barn med ADHD? Det er her ordet forstyrrelse kommer inn.

Og her er det noe viktig – utviklingen er forstyrret.

Og det meste handler om en forsinkelse i utviklingen: altså ikke et avvik i kvalitet eller evner, men at utviklingen kommer litt senere. Det er populært å si at utviklingen ofte er omtrent 30% forsinket hos barn med ADHD.

Du kjenner barnet ditt best

En nyttig konsekvens ved å ha mye kunnskap og erfaring om tilstanden til barnet ditt opplever du i møte med fagapparatet.

Selv om kanskje psykologen på BUP vet mer om OCD eller sensorisk høysensitivitet enn deg, er det faktisk du som kjenner ditt barn best. Og det kan ingen ta fra deg.

Sannsynligvis er det du som tar de beste avgjørelsene for barnet ditt, og det er du som skal ta avgjørelsene. Men, du skal ta de i samarbeid, og ved hjelp fra, fagmiljøet og behandlere rundt deg og din familie.

LES OGSÅ  Derfor elsker jeg å undervise barn med ADHD

Usynlig annerledes

Når vi ser en mann med solbriller og hvit stokk gå langs gata skjønner vi fort at det er snakk om en mann med nedsatt syn. De fleste av oss vil forstå at dette er en person som trenger litt veiledning og hjelp i hverdagen.

Ville du kjeftet han huden full hvis han litt klønete forvillet seg ut i veibanen noen meter bortenfor fotgjengerfeltet? Jeg håper ikke dét…

Hva om nevroutypiske barn ble født med spisse ører eller grønt hår. Hva om barnet ditt hadde hatt et fysisk trekk som fortalte omgivelsene at «her er det noe som er litt annerledes»?

Hadde omgivelsene da kanskje godtatt mer fra barna?

Jeg har ofte hørt kommentarer rettet mot foreldre som har barn med ADHD:

«Noen folk klarer ikke å oppdra barna sine» eller «Noen må lære den familien der grensesetting

Finnes det egentlig noe mer frustrerende for en familie som lever med ADHD i hverdagen?

En blind mann vil aldri kunne se en regnbue uansett hvor mye vi tilrettelegger.

Men, vi kan fortelle han hvordan regnbuen ser ut.

Vi kan hjelpe han med å tolke omgivelsene og vi kan veilede han i riktig retning når han prøver å finne veien hjem. Stikkordene er forståelse, tilrettelegging og litt ekstra hjelp i hverdagen.

De fleste blinde, både barn og voksne, klarer seg helt fint i hverdagen. De har laget seg strategier for å takle livet uten for mye innblanding fra omgivelsene. Men, de hadde aldri klart å komme seg så langt uten hjelp.

Kildekritikk

Som ved alle hypoteser og uttalelser om tilstander hvor man ikke har noen biologisk markør for å måle sykdomsbildet er det mye stoff som er åpent for tolkning.

Det er viktig å ikke godta alt man leser uten å tenke kritisk. Slik er det også med alt jeg selv skriver.

Folk, både leger, spesialister og foreldre, tolker informasjon forskjellig.

En grei tommelfingerregel for å kontrollere kvaliteten på informasjon du kommer over er å sjekke hvor ofte materialet blir gjengitt eller tolket på samme måte.

Leser du en teori bare ett sted er det ofte ikke mye hold i den. Ser du derimot at teorien går igjen flere steder – og gjerne på tvers av presantasjonsplatformer og fagfelt – er det sannsynligvis en høyere troverdighet og aksept rundt materialet.

«Nevroutypisk»?

Samlebegrepet «nevroutypisk» synes jeg er innafor når det er snakk om de nevropsykiatriskebiologiske tilstandene ADHD, Tourettes syndrom, autisme, og de andre tilstandene som er et resultat av nevrobiologiske vansker.

Det er et begrep som gjør at man kan få en forståelse for nevroutviklingsforstyrrelser og mye av det som følger med disse tilstandene.

Vi kan ofte se på tilstandene som et bredt spekter – ikke fullstendig individuelle tilstander.

På denne måten vil du lettere kunne se sammenhengene og likhetene. Det hjelper deg med å se hvorfor mange av disse barna er «som de er». Du kan også lettere forstå hvorfor sekundærdiagnosene kommer «som perler på en snor» i mange tilfeller.

Jeg kan komme med et forslag:

«Vi kan ikke se på ADHD, Tourettes Syndrom, autisme og andre nevrobiologiske tilstander som forskjellige tilstander med helt usammenhengende årsaker. De er alle sammen en del av samme spekter, og med årsaker som er så tett knyttet sammen med hverandre at det nesten er mer logisk å se på det som forskjellige varianter av samme problem. Vi regner med at det er mange av de samme kjemiske stoffene i hjernen som er uregulert ved disse tilstandene, og det er stort sett de samme delene av hjernen som er påvirket.»

Her har jeg kanskje strekt meg litt langt i tolkningen, men la gå. Poenget kommer frem, og det er det som var meningen.

LES OGSÅ  ADHD: Risikofaktorer i svangerskap / fødsel

Likheter…

Beinbrudd og gips, høne og hane, blyant og viskelær – de hører på en måte litt sammen. Slik er det også ved nevrobiologiske utviklingsforstyrrelser.

Ved ADHD er kjernesymptomene på tilstanden oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet.

Med andre ord: vansker med oppmerksomhet, konsentrasjon over tid, ubetenksomme påfunn, manglende hemming av impulser og ofte en kropp som hele tiden vil bevege på seg. (Eller det motsatte: En kropp som aldri vil bevege seg.)

Det som er årsaken til ADHD er antatt å blant annet være uregulerte nivåer av signalstoffene (nevrotransmitterne) dopamin, noradrenaling, adrenalin og serotonin.

En svikt i kommunikasjonen mellom den fremre delen av hjernen (pannelappen) og de dypere, mer primitive, delene av hjernen er også antatt å være en del av tilstanden.

Hva med Tourettes Syndrom (TS)? Det mest tydelige symptomet på tilstanden er Tics. Tics er ufrivillige bevegelser.

Dvs., en kropp som hele tiden vil bevege seg.

Riktig nok på et helt annet vis enn ved ADHD, men samtidig: Manglende evne til å hemme impulser, og en overaktiv motorikk. I tillegg har mange barn med TS også en oppmerksomhetssvikt.

Vi regner altså med at årsakene i hjernen er realtivt like for disse tilstandene.

Uregulerte nivåer av signalstoffer, en kommunikasjonssvikt mellom de fremre delene av hjernen og de dypere områdene i hjernen, som sammen kontrollerer blant annet motivasjon, start, stopp og regulering av eksekutivfunksjoner, og igangsetting og hemming av motoriske funksjoner.

Ved OCD (Obsessiv Compulsive Disorder) er kommunikasjonen i hjernen som forbinder pannelappen til de dypere områdene i hjernen trolig påvirket på en måte som kan spille en rolle i utviklingen av tilstanden.

Det er også antatt at signalstoffene dopamin og serotonin har betydning for utvikling av tilstanden.

…og ulikheter

Nå har jeg flere ganger skrevet at det er så mange likheter ved disse tilstandene, men det er også viktig å huske på at det er mange forskjeller mellom tilstandene også. Ved behandling må vi gå frem på forskjellige måter og med ulike metoder. Alle tilstandene har sine egne særtrekk og sine egne triks i ermet. Selv om flere fugler er klekket i samme rede kan de ende opp på hver sin kant av landet. Alle nevroutypiske barn og deres utfordringer er ulike og unike.

Oppsummering:

  • Nevrobiologiske tilstander kommer sjelden alene. De fleste tilstandene deler mange vansker og symptomer.
    Et kjernesymptom ved autisme er for eksempel en motvilje for forandring – på samme måte er ofte både barn med ADHD og barn med TS sårbare for forandringer og uplanlagte hendelser. Ganske merkelig når ett av kjernesymptomene på ADHD er impulsivitet, ikke sant?
  • God og oppdatert kunnskap er viktig for deg, for barnet ditt og for omgivelsene. Et av de største utfordringene for familier som er rammet av disse vanskene er manglende innsikt og forståelse av tilstandene.
  • Det er du som må behandle barnet ditt, og det er du som kjenner barnet ditt best. Å ta imot hjelp fra andre er selvfølgelig både nødvendig og en selvfølge – det er ingen som klarer alt alene, og det er det heller ingen som forventer av deg.
  • Selv om hver tilstand har forskjellige kjernesymptomer vil det være mange vansker og utfordringer som er like – på tvers av diagnosekoder. Alle disse tilstandene er et resultat av nevropsykiatriske / -biologiske vansker.

Nå er det din tur til å tvangsfore verden med kunnskap. Del innlegget med venner og familie, og følg meg på facebook eller twitter. Lykke til!

– Steffen –

Del dette innlegget:

Kommentarer

Kommentarer