Søsken til barn med ADHD – Slik påvirkes de i oppveksten

Del dette innlegget:


Søsken er en stor del av oppveksten, og de fleste søsken tilbringer mer tid med hverandre enn de gjør med både foreldre og venner.

Søsken tilfører hverandre kunnskap. De bidrar med å utvikle sosiale prosesser, lære atferd og egenskaper av hverandre. Søsken kan identifisere seg i hverandre, og de støtter og rettleder hverandre i forskjellige settinger og situasjoner. De lærer ferdigheter av hverandre, og de skjermer hverandre. De danner sterke allianser mot foreldre eller andre som gir de motstand, og det er ikke uvanlig med sterkt samhold mot «trusler» som kommer fra omgivelsene.

Men, hva med søsken hvor en av de har ADHD?


Det usynlige

ADHD er en usynlig og uklar tilstand som ikke alltid er lett å forstå, hverken for barn med ADHD selv, foreldrene eller søsken.

Hvordan er søskenforholdene når det ene søskenet er uberegnelig og impulsivt, er konstant i opposisjon, eller er så fysisk aktiv at en toppidrettsutøver hadde hatt problemer med å holde følge en hel dag? Og hva med de søsknene av et uoppmerksomt og rolig barn med ADHD?


Søskenrelasjonen er spesiell og helt ulik andre relasjoner. Det kan være sterk rivalisering mellom søsknene samtidig som det er sterke bånd og lojalitet mellom dem.

Søsken er en viktig påvirkningsfaktor i barns utvikling og oppvekst, og ettersom søsken vanligvis er nær hverandre i alder, vil relasjonen mellom dem som regel vare gjennom store deler av livet.

Ofte er det lettere å snakke med søsken enn foreldre om vanskelige tema, for eksempel om å få seg kjæreste, gifte seg, få barn, ta sertifikatet eller bekymringer i forhold til det å flytte hjemmefra.

Søsken har ofte ulike roller i familien avhengig av alder og kjønn.

De eldste er vanligvis modeller for de yngste, og jenter tar eller får oftere en mer omsorgspreget rolle enn gutter. Et funksjonshemmet barn i familien setter ikke nødvendigvis de vanlige søskenrelasjonene eller foreldre/barn-relasjonene ut av funksjon, men balansen kan muligens bli noe forskjøvet når man sammenligner med en «vanlig» familie.

Rettferdighetssansen er sterk hos barn, og mange vil oppleve sjalusi i større eller mindre grad.

Søsken kan føle at foreldrene bruker mer tid på og tar mer hensyn til det funksjonshemmede barnet, slik at de ikke får den oppmerksomheten de ønsker.

De forstår at foreldrene har mye å gjøre, og veier hensynet overfor slitne foreldrene opp mot eget ønske og behov for oppmerksomhet.


Innlegget fortsetter under annonsen.



Noen vil også tenke på det urettferdige i at det var søsteren eller broren og ikke dem selv som ble funksjonshemmet.

Dette kan føre til at enkelte føler at de ikke kan bli sinte på sitt funksjonshemmede søsken.

Mange synes det er vanskelig å snakke om disse tingene hjemme. (frambu.no)


Når et søsken får mye kritikk

Mange søsken opplever det som belastende å gå på samme skole som en bror eller søster med ADHD.

Mange spørsmål og mye kritikk av et kjært familiemedlem kan gå på psyken løs hos selv de mest hardføre av oss. Og, når de i tillegg ikke kan svarene til mange av spørsmålene som blir stilt øker frustrasjonen ytterligere.

«Broren din er slem» eller «Søsteren din er dum» er nok ikke helt ukjente uttalelser for barn som har søsken med ADHD. Desverre.

De minste, de som kanskje har en et par år eldre bror eller søster opplever også ofte at de i løpet av barneskolen «vokser forbi» det eldre søskenet på ferdigheter som lesing, skriving og sosiale ferdigheter.

Dette er ikke lett og forstå for det mindre søskenet. De skal jo ha et forbilde – ikke være forbilde for sitt eldre søsken…


Er broren min annerledes?

I tidlig skolealder har ser de fleste søsken på hverandre som lekekamerater eller krigsmotstandere. Søskenkrangling og harmonisk lek avløser hverandre ofte og hyppig i løpet av en dag.

Dette er ikke forskjellig fra ordinære søskenforhold, og mange vil dermed heller ikke tenke over eller legge merke til at noe er annerledes ved deres søsken.

Andre som ser leken utenifra vil kanskje oppdage fort at den eldre broren skifter mellom aktiviterer hyppigere enn hva som er vanlig, er mer destruktiv eller mer uberegnelig en det som er typisk for barn på denne alderen, men søsken som har vokst opp med denne broren vet ikke om noe annet.

Kanskje spesielt hvis de bare er to søsken rundt samme alder.


Snakk med barnet

Det er viktig å ikke glemme at mange søsken av barn med ADHD har et økt behov for å ha noen å snakke med om vanskene de opplever og observerer hos søskenet.

De ser ofte at søskenet – som de tross alt bryr seg veldig mye om – blir baksnakket av medelever, kanskje får oppgitte blikk av voksne eller sliter med å delta i lek sammen med andre barn.

Dette er det ikke noe godt å se på uten å ha noen å snakke med.

Noen tar også på seg ansvar som barn ikke skal behøve å ha. Det er ikke et yngre søskens plikt å være fredsmekler mellom storebror og læreren, eller å være en vandrende meldingsbok for beskjeder mellom skolen og hjemmet.

Det er heller ikke lillesøsters ansvar at storebror har husket på gymtøy, eller at de rette bøkene for å få gjort lekser er med hjem.


Angsten for å feilinformere eller for «å gå for langt» i informasjonen, kan få oss til å glemme at det er god omsorg å snakke med barna om den som er syk eller har en funksjonshemning. Vår erfaring er at både eldre og yngre søsken viser stor styrke når de blir tatt med i det som skjer og blir informert og inkludert.

Det synes å være enighet blant søsken om at det å ha en diagnose ikke skal gi spesielle særfordeler i forhold til de andre i søskenflokken. «De skal ikke alltid ha førsteplass selv om de har en diagnose. De må lære å oppføre seg! De må lære å vente! Og de må lære å klare ting selv!» (frambu.no)


Foreldre og lærer må derfor se til at yngre søsken ikke tar på seg disse oppgavene. Du som mor eller far må legge til rette for en god kommunikasjon mellom skolen og hjemmet, slik at beskjeder går via de rette kanalene.


Hvis søsken til barn med ADHD og Tourette syndrom selv får atferdsproblemer, somatiske plager som vondt i magen eller hodet, eller begynner å sluntre unna leksene, osv., behøver ikke dette skyldes bekymring og engstelse på grunn av søskenets atferd, men kan komme av byrder barnet selv har påtatt seg eller er blitt tildelt av omgivelsene (Rønhovde 2004).


Etterhvert som søsknene blir eldre vil de ofte utvikle forståelse og tilegne seg en økt kunnskap om tilstanden.

De bidrar ofte med ekstra hjelp hjemme, informerer omgivelser og tar mer ansvar enn hva som er vanlig for tenåringer eller ungdommer.

Etter hvert som unge mennesker vokser til og ser sin oppvekst i perspektiv, kan det være at de erkjenner erfaringenes positive konsekvenser for egen utvikling i form av større evne til toleranse og forståelse (Zeiner et al, 2004).


Ekstra utfordringer

Søsken som er blitt voksne og forteller om oppveksten med et søsken med ADHD sier at det nok har vært en ekstra utfordring med å vokse opp sammen med dette søskenet, men at det også har gitt dem mange egenskaper som mange andre kunne hatt godt av.

Den tidligere nevnte toleransen og forståelsen, innsikt i skolevesenet og hjelpeapparatets fungering og de har en opplevd større hjelpevilje for mennesker som ikke passer i «A4-formen».

De forteller at de setter pris på når de ble informert og fortalt om tilstanden, og ikke ble «holdt utenfor» i forhold til informasjon om utfordringer og vansker.

Alt dette gjorde at de på en bedre måte kunne informere omgivelsene om hvilke vansker hele familien sto ovenfor, og de følte de kunne bidra på en bedre måte med å hjelpe foreldrene til forståelse og aksept blant naboer, venner og medelever på skolen.

De sier at de forsto at foreldrene til tider var frustrerte og oppgitte over manglende hjelp fra skolen, og at de skulle ønske de kunne bidra mer til en bedre skoledag for søskenet med ADHD.

Enkelte søsken mener at de selv blir favorisert på bekostning av bror/søster og er lei seg for det (Zeiner et al, 2004).

Søsken som har en bror eller søster med ADHD har ikke bare en ekstra belastning i forhold til et søsken med vansker, men opplever også ofte foreldre som møter flere utfordringer, kjemper mer for rettigheter og ressurser på skolen, og som ikke alltid møter forståelse i omgivelsene.


Usynlige vansker

De funksjonshemmede barna og ungdommene vi kommer i kontakt med under opphold på Frambu, har tilstander som kan være fysiske (synlige eller skjulte), psykiske (ofte usynlige) og/eller fremadskridende (av og til «livstruende»). Litteraturen beskriver en tredeling mellom lette, moderate og alvorlige tilstander. Det beskrives ofte som vanskeligst å tilhøre gruppene lette eller alvorlige tilstander.

De lette kan være vanskelige fordi funksjonshemningen ofte er lite synlig. Søsken kan derfor ha vanskelig for å forstå og akseptere eventuell særbehandling. Dette kan forsterkes av at også omgivelsene og hjelpeapparatet kan ha problemer med å se og akseptere familiens behov, noe som kan sette foreldrene i en ekstra vanskelig situasjon. (frambu.no)


Informasjon om tilstanden

Hvor mye bør søsken vite om tilstanden søsteren eller broren strever med?

Jeg tror mange foreldre er redde for å snakke med barn om ting som er vanskelig eller ubehagelig. Og det å ha et barn med ADHD kan oppleves som ubehagelig for mange foreldre.


Innlegget fortsetter under annonsen.



ADHD er en tilstand som er forbundet med mye stigma, og omgivelsene forstår ofte ikke hva tilstanden dreier seg om.

Dette mener jeg er veldig synd for søsknene som ikke får informasjon.

Hva tror du selv er lurt?

Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men jeg leste en gang noe som var skrevet omtrent som dette:

«Skal vi tilby barna god og riktig informasjon – eller skal vi overlate de til egen fantasi?»

Er det noe jeg er helt sikker på, så er det at barn har god fantasi. Ei fjær blir fort til ti høns.

Det er kanskje ikke så lurt å la søsken finne ut av hva ADHD dreier seg om på egenhånd. Det er nok ikke så lurt å la de få små stikk av informasjon fra klassekamerater og tv-programmer.

Alle barn med ADHD er forskjellige, alle familier er forskjellige og alle barn som har søsken med ADHD er forskjellige.

Jeg mener at alle barn som har søsken med ADHD har rett til informasjon. Informasjon som er tilpasset barnet, både i forhold til alder og i forhold til barnets evne til å forstå informasjonen. Det er kanskje ikke nødvendig å overlesse en 5-åring med epikrisen fra utredningen, men en 8-åring kan forstå en god del av tilstanden hvis informasjonen blir tilpasset barnets alder.

Barn ønsker å vite!


Jeg håper du fikk noe ut av dette. Del gjerne innlegget med venner og familie. Da blir jeg glad!

– Steffen –

Lisbeth Iglum Rønhovde, Kan de ikke bare ta seg sammen. 2. utg. 308 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2004.

Pål Zeiner m.flere, Barn og unge med ADHD. 1. utg. 320 s. Tell forlag, 2004

http://www.frambu.no/WebFolder5.aspx?NodeId=6BCE5C7D-A2E6-4D32-B12A-AC53DF8F5713

Del dette innlegget:

Kommentarer

Kommentarer

Les også:  ADHD: Gammel vane er vond å vende