ADHD: Å føle seg litt annerledes

Del dette innlegget:

De fleste med ADHD vet de er litt annerledes. De vet ikke alltid hva, men mange sier at det er «noe» som gjør at de føler seg annerledes. Mange opplever også at omgivelsene ser på de som rampete, sløve, frekke eller dumme.

Myter og stereotypier

Å være barn og få en ADHD-diagnose kan for mange være en lettelse.

Den kan være en forklaring på de kraftige følelsene, hvorfor de er så aktive, eller kanskje hvorfor de er så engstelige for selv den minste ting eller opplevelse.

Problemene oppstår ofte på grunn av omgivelsenens holdninger til ADHD-diagnosen:

Noen barn, ungdommer eller voksne opplever at folks holdninger til ADHD-diagnosen faktisk kan oppleves verre enn utfordringene som følger med tilstanden!

Stadige oppslag i avisene om at personer med ADHD er overrepresentert i norske fengsler, at foreldrene kanskje ikke har oppdratt de på riktig måte, eller at de kunne vært kvitt plagene om de bare hadde fulgt ulike dietter, er med på å stigmatisere hele gruppen som er rammet av ADHD.

Jente med bamse

Avisoppslag

Mye av informasjonen som står i avisene står der av en grunn.

Det er ofte «sensasjonsnyheter» eller «klikk-magneter» som har til hensikt å innbringe inntekter til avisene. Sånt blir det rykter og myter av.

LES OGSÅ  ADHD: Medikamentell behandling

Det er mange med ADHD som opplever det vanskelig å lese artikler om en tilstand de lever med, men som de ikke kjenner seg igjen i.

Når det i tillegg ikke finnes to like personer med ADHD blir det vanskelig å definere tilstanden på en halvside i en tabloidavis.

Heldigvis er samfunnet i forandring, og det ser ut som om det er på vei til å forandre seg til det bedre.

Stadig flere, både leger, lærere og foreldre lærer mer om hva ADHD-tilstanden innebærer, og hva som er fordeler og bakdeler ved diagnosen.

Kanskje kan vi i fremtiden bytte ut nynorsk-opplæringen i grunnskolen med for eksempel nevrobiologiske tilstander?

Jeg tror samfunnet ville hatt mye større nytte av at folk flest forstår og inkluderer personer som oppfører seg litt utenfor «A4-boksen», enn at vi bruker mye tid å ressurser på å lære barn et språk mange av de mest sannsynlig aldri vil bruke.

En frisk idé kanskje, men om den er særlig realistisk er vel en annen sak.

Bilde av vulkanutbrudd
Omgivelsene ser på de som uforutsigbare vulkaner.

I tillegg er, som tidligere nevnt, alle med ADHD forskjellige.

Derfor hjelper det heller ikke når foreldrene sier at «Ola har jo også ADHD, sånn som deg. Dere kan vel ha det gøy sammen?»

Sannsynligvis så vil ikke barnet med ADHD føle seg som Ola i det hele tatt.

De er to forskjellige individer, med forskjellige meninger, forskjellig bakgrunn, og forskjellige personligheter.

Mennesket – et flokkdyr

Mennesket som art har overlevd som en inkluderende flokk.

Det er et grunnleggende behov for mennesket å føle seg hjemme i sin gruppe.

Disse gruppene kan være familien, venner, skoleklassen eller på en arbeidsplass.

Hvis man går igjennom hele livet uten å føle tilhørighet eller inkludering til noen gruppe kan man ende opp med å føle seg ensom, forlatt og trist.

«Etter at vi informerte om diagnosen, begynte lærerne å sjekke at jeg fulgte med, og hjalp meg å fokusere om jeg datt ut i timene. De sier sånn «Hei!» eller «Tittei!» hvis jeg ikke følger med. Det kan være litt flaut, men det blir jo bare til at klassen ler, og da blir det morsomt. Klassen er jo bare hyggelig, de ler med meg.» (Youmans, 2008).

Youmans, M. (2008): Helt hyper? ADHD ADD ABC. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Del dette innlegget:

Kommentarer

Kommentarer