ADHD: Klinisk vurdering

Del dette innlegget:

I og med at ADHD er en tilstand hvor det ikke kan tas noen biologisk test, eller blodprøve – det finnes ingen biologisk markør for tilstanden – så må man benytte seg av klinisk vurdering for å definere diagnosen.

Barnet blir testet fra topp til tå, både somatisk, nevrologisk og psykisk, for å differentsialdiagnostisere for andre sykdommer eller lidelser, og for å sortere i sykdomsbildet.

Vurdere andre årsaker

Man skal være helt sikker på at barnet ikke har f.eks nedsatte kognitive evner (lav IQ), andre sykdommer eller er utsatt for omsorgssvikt eller overgrep før man kan sette en ADHD-diagnose.

I tillegg skal problemene være tilstede i minst to forskjellige settinger – som f.eks på skolen og hjemme. Dette er fordi hvis det bare er i f.eks. norsktimene vanskene er tydelige, er det trolig ikke barnet det er noe galt med, men heller norsklæreren.

Alle disse forholdene blir det tatt høyde for under utredningen. Og derfor er det heller ikke noe grunnlag for å si at «ADHD er en motediagnose, som alle aktive unger får når lærerne eller foreldrene ikke klarer å sette grenser.», eller «Hvorfor sette merkelapp på alle som ikke er helt A4».

Det er en nevrobiologisk forskjell på barn med og uten en ADHD. Og en diagnose er ikke et mål.

LES OGSÅ  Video: Matilde - Sånn er jeg, og sånn er det (ADHD)

Naturlig variasjon – eller avvik?

Jeg har snakket med foreldre som har fortalt om ungen sin som lærte seg å gå allerede når ungen var 10 mnd gammel, og siden ikke har sittet rolig, eller de som hadde sitt tiende besøk på legevakten før barnet var fire år gammelt. «Denna ungen må ha ADHD», sier kanskje omgivelsene, mens andre sier at «noen unger er bare mer aktive».

Da må de som skal utrede barnet sortere ut det som kan kalles «klinisk signifikant avvik», altså skille mellom det som er typisk for alderen til barnet som blir utredet, en naturlig variasjon i atferd, og det som er et avvik.

Da sier definisjonen at «et avvik må være av en slik grad at det kun er svært få personer i den gruppen man sammenlikner med, som har samme grad av avvik».

Diagnosekriteriene har også en ganske omfattende liste over andre psykologiske og medisinske grunner til at et barn kan ha symptomer som kan forveksles med ADHD, så alle disse differensialdiagnosene skal bli undersøkt av den som skal utrede barnet.

Utfordringene skal føre til vansker i hverdagen

En annen ting som kanskje er mer relevant hos ungdom og voksne er kriteriet som sier at «Symptomene skal føre til betydelig nedsatt funksjonsevne, eller redusere kvaliteten i sosiale, skolerelaterte eller arbeidsmessige sammenhenger».

LES OGSÅ  Årsaker til ADHD

Dette vil i praksis si at hvis en person som i praksis har nok symptomer i forhold til diagnosekriteriene, men samtidig er i en livssituasjon som gjør at symptomene ikke utgjør noen vanske i hverdagen, per definisjon skal ikke ha en ADHD-diagnose.

Vi kan for eksempel tenke oss en utøver i motorcross som har hyperaktivitet og impulsivitet nok til å fylle diagnosekriteriene, men som ikke sliter med konsentrasjonen. Han eller hun vil kanskje ikke ha noen bakdel med hyperaktivitet, og vil derfor heller ikke oppfylle kriteriet om at vanskene må skape vansker i hverdagen.

Del dette innlegget:

Kommentarer

Kommentarer