ADHD: Hyperkinetisk sykdom i barndommen

Del dette innlegget:

I 1932 skrev to tyske leger, Franz Kramer (1878-1967) og Hans Pollnow (1902-1943) boken «Hyperkinetisk sykdom i barndommen» (Org. Tittel: «Über eine hyperkinetisch Erkrankung im Kindesalter»).

De beskrev at det mest markerte symptomet hos barn som var rammet av sykdommen var «en markant motorisk uro».

Forfatterne påpekte at symptomene på denne «hyperkinetiske sykdommen» var observert og beskrevet av flere andre forfattere, men at sykdommen ikke var blir differensialdiagnostisert mot andre sykdommer som kunne gi liknende symptomer, som for eksempel hjernehinnebetennelse (encefalitt) (Lange et.al, 2010).

Bemerkelsesverdig motorisk aktivitet

Ifølge Kramer og Pollnow var det mest tydelige symptomet hos barn med hyperkinetisk sykdom en bemerkelsesverdig motorisk aktivitet. «Disse barna kan ikke stå stille et sekund, de løper rundt i rommet og klatrer på møbler» (Kramer & Pollnow, 1932).

Denne beskrivelsen er veldig lik dagens beskrivelse av hyperaktivitet, en av de viktigste symptomene på ADHD – hyperaktiv/impulsiv type.

Kramer og Pollnow beskrev videre observert motorisk aktivitet hos barna som var preget av en påfallende mangel av formålsløshet.

«Barn med hyperkinetisk sykdom berører og flytter ukritisk på alle objekter som er tilgjengelig for dem uten å ha noe mål med aktiviteten. De bruker ofte ikke gjenstandene i henhold til objektets opprinnelige funksjon, men ser på objektene som et stimuli som kan indusere aktivisering. Disse barna slår lyset av og på, flytter stoler rundt i rommet, klatrer på bordet, skapet eller i vinduskarmen, hopper i sengene sine, går rundt i sirkler, kaster gjenstander ut av vinduet eller slår lekene sine rytmisk i gulvet uten noe formål bak aktiviteten» (Kramer & Pollnow, 1932).

Kramer og Pollnow beskrev også

«(…) barn som raskt skiftet aktiviteter muligens på grunn av at de fort ble distrahert av nye stimuli», «barn som ofte ikke kunne fullføre en oppgave», og «barn som ikke var i stand til å konsentrere seg om vanskelige oppgaver» (Kramer & Pollnow, 1932).

Dette kan vi også kjenne igjen i dag i beskrivelsen av «klassiske tilfeller» av ADHD.

LES OGSÅ  Idun har ADHD og forteller om hvordan hun opplever diagnosen (Video)

I tillegg observerte Kramer og Pollnow en manglende respons hos barna som ble beskrevet som at barna «ofte ikke så ut til å lytte, selv om de ble snakket til direkte» (Kramer & Pollnow, 1932).

Varierende utholdenhet

De observerte også at barna ikke viste utholdenhet i aktiviteter, de kunne for eksempel «spille spill i bare noen få minutter» , mens de samtidig var i stand til «å holde på med aktiviteter de var intressert i over flere timer» (Kramer & Pollnow, 1932).

Kramer og Pollnow beskrev videre at de observerte en ustabilitet i humøret hos barna. «De viste økt oppstemthet, hyppige anfall av raseri og en tendens til å bli aggressive eller bryte ut i gråt for marginale årsaker» (Kramer & Pollnow, 1932).

Dette er karakteristiske tegn på (emosjonell) impulsivitet og beskrives i dag av mange i fagmiljøet som et av de aller viktigste symptomene på ADHD.

Kramer og Pollnow beskrev at «hyperkinetiske barn ofte var ulydige, hadde alvorlige pedagogiske problemer og forårsaket fortyrrelser i klassen. De hadde ofte problemer med å samhandle harmonisk med andre barn og var generelt upopulære hos jevnaldrende».

Dette kjenner vi også godt igjen blant problemene vi i dag vet rammer barn med ADHD i skolesammenheng.

Tidlig debut

De rapporterte en oppstart av symptomer så tidlig som 3- eller 4-års alder og med en topp i en alder av 6 år. I mange av tilfellene skjedde unormal atferd etter febersykdom eller epileptiske kramper, noe som antydet en somatisk (kroppslig) årsak.

LES OGSÅ  ADHD: Arvelighet

De beskrev en nedgang i intensitenen på symptomene på uro, spesielt motorisk uro, i en alder av 7 år, og at i de fleste tilfeller var det en ytterligere markant nedgang i intensitet de påfølgende år, noe som gjorde at Kramer og Pollnow mente at tilstanden tilhørte barndommen.

Siden motorisk uro ble vurdert som det viktigste symptomet på hyperkinetsk sykdom mente de at sykdommen, før barna ble voksne, falt til en intensitet som ikke ga vansker. Samtidig bemerket de at andre symptomer virket å fortsette inn i voksenlivet, så de anerkjente at lidelsen kunne ha implikasjoner på livet hos voksne pasienter selv om den motoriske uroen ikke var like omfattende.

I sammendraget i boken presenterte Kramer og Pollnow et konsept for hyperkinetisk sykdom som likner veldig på dagens begrep ADHD.

Kramer, F., Pollnow, H.
(1932):
Über eine hyperkinetisch Erkrankung im Kindesalter. Berlin: Aus der Psychiatrischen und Nerven-Klinik der Charité in Berlin

Lange, K. W., m.fl.
(2010):
The history of attention deficit hyperactivity disorder. US National Library of Medicine
(www.ncbi.nlm.nig.gov) 26. Februar 2016

Del dette innlegget:

Kommentarer

Kommentarer