ADHD: Sentralstimulerende medikamenter

Del dette innlegget:

I 1937 rapporterte Charles Bradley (1902-1979) en «positiv effekt av sentralstimulerende mediakamenter hos barn med ulike atferdsforstyrrelser» (Bradley, 1937).

Amfetaminer mot hodepine

Bradley utførte nevrologiske undersøkelser og undersøkte virkningen amfetaminer hadde på hodepine hos barn (Lange et.al, 2010). Han oppdaget at amfetaminer hadde en ubetydelig effekt på hodepine, men forårsaket en slående forbedring i atferd og skoleprestasjoner hos noen av barna.

Han startet senere et systematisk studie som inkluderte 30 av barna som var tilknyttet sykehuset, og observerte bemerkelsesverdige endringer i atferden hos barna. Han så en endring hos omtrent halvparten av barna som økte skoleprestasjonene betydelig, og barna så ut til å bli mer interessert i skolearbeidet, og utførte det både raskere og mer nøyaktig (Lange et.al, 2010). Han så også en tendens til at «motorisk aktivitet ble dempet hos de samme barna som også virket å bli følelsesmessig dempet, men uten å miste interesse for sine omgivelser» (Bradley, 1937).

Overrasket over effekten

Bradley ble svært overrasket over denne effekten og skrev at «Det ser paradoksalt nok ut som om at et stoff som er kjent for å være stimulerende, virker å dempe atferd i halvparten av barna» (Bradley, 1937).

Han hadde en teori om at visse deler av nervesystemet kunne ha hemming av funksjoner som hovedfunksjon, og at «stimulering av disse delene av nervesystemet kunne endre det kliniske bildet og gi redusert aktivitet og økt frivillig kontroll» (Bradley, 1937).

LES OGSÅ  ADHD: Medikamentell behandling

Han presenterte senere en teori om at amfetamin kunne være nyttig for barn som led av dyskalkuli, humørsvingninger, hyperaktivitet, impulsivitet og dårlig hukommelse.

Det vi i dag kjenner best som legemiddel mot ADHD-relaterte vansker er Ritalin.

Hvorfor disse teoriene ikke hadde en effekt på forståelsen og behandlingen av hyperaktive barn vet jeg ikke, men det skjedde ikke spesielt mye mer arbeid med hyperaktive barn før på slutten av 1950-tallet.

Interessen for barn med sammensatte lærevansker var økende, og begrepet «Minimal Brain Damage» oppsto fordi man antok at vanskene skyldtes en mindre skade i hjernen.


Lange, K. W., m.fl.
(2010):
The history of attention deficit hyperactivity disorder. US National Library of Medicine
(www.ncbi.nlm.nig.gov) 26. Februar 2016

Del dette innlegget:

Kommentarer

Kommentarer